Noen ganger er det åpenbart det som skjer, men det kan være vanskelig å forstå hvorfor. Vi ser det i ulike kulturer til ulike tider, med politiske partier som får folket til å logre for seg, enkeltvirksomheter som politikerne legger alle prinsipper til siden for -  eller rett og slett enkeltmennesker med en innflytelse langt utenfor det som er rimelig. Og det er nok delvis reaksjonene på noe slikt vi ser nå med ”anti Wall-Street demonstrasjoner” i mange land.  

Nå er jo demonstrasjoner så mangt, med noen mennesker som uansett er imot det meste. Og andre igjen  som av voldelige, anarkistiske eller politisk sneversynte motiver hiver seg på først og fremst for å lage bråk. Det vil være slike elementer som henger seg på her også, men jeg må si at jeg har forståelse for store deler av den seriøse argumentasjonen. Og jeg skjønner godt at veldig mange mennesker er opprørt over det de anser å være ubegrenset støtte til ”banker” mens den jevne mann må oppleve mange kutt og usikkerhet.  

Jeg tror det er viktig med et lite sveip innom hva ”bankvirksomhet” er og ikke er for å forstå dette bedre. Komplettert med litt om nasjonalstatens rolle. Det er vanlig å dele det hele inn i flere ulike deler, men det er når grensene viskes ut og/eller det hele røres sammen – gjerne kombinert med at styrkeforholdet blir ujevnt - at det hele blir komplisert og uoversiktlig. Siden dette er en form for ”blogg” og et komplisert emne, må jeg advare leseren om at det ligger litt lesing foran deg. Selv om jeg prøver å forenkle mye (og kanskje for mye for de som anser seg for å være eksperter på området). Men det er jo der utfordringen med kommunikasjon ligger. Det er ikke det man sier og gjør  som er budskapet – det er hva andre oppfatter. Så jeg håper dette kan bidra til å bedre forståelsen om hva som er det egentlige problemet – hvorfor har vi en hale (storfinans) som logrer med hunden ?  

”Vanlig bankvirksomhet”  
”Vanlig bankvirksomhet” eller ”retail banking” er den type bankvirksomhet som den jevne forbruker  kjenner. Bankene tar imot innskudd, oppbevarer innskudd for innskyterne og låner ut penger til personer og bedrifter. Vanlig bankdrift er en møteplass for penger, hvor både de som har og de som skal låne penger oppnår rettsikkerhet. Tenk deg et samfunn uten banker – hvor ville du gjort av pengene dine, og hvor ville du lånt penger ?  I tillegg driver man ofte med betalingsformidling, en utstrakt del av vanlig norsk bankvirksomhet.  

Vanlig bankvirksomhet er undergitt meget strenge regler fra både overnasjonalt og nasjonalt hold, primært for å sikre innskyternes penger. Det som primært kan gå galt her, er at de som har lånt penger av en eller annen grunn ikke klarer å betale tilbake. Som regel er lånene små i forhold til banken, og bankene har en ”støtpute” i form av både inntjening og egenkapital til å møte eventuelle tap. Som regel er det også ulike private og/eller offentlige ordninger for å sikre innskyterne mot tap om ting virkelig går galt. Dette er den type bankvirksomhet som vi og alle andre norske banker driver med. Og det er en type virksomhet som er ansett som samfunnsnyttig , og nødvendig for et velfungerende samfunn. Noen ganger går det også veldig galt i denne type bankvirksomhet, som i Irland, eller som i Norge på slutten av 80-tallet (om enn i mye mindre grad enn i f.ex. Irland).  Men det kan jeg si mer om en annen gang. ”Occupy Wall street” handler ikke om problemene i ordinær bankvirksomhet.  

”Investment banking”
 ”Investment banking”  er en virksomhet hvor bankene bistår med oppkjøp av bedrifter, de kjøper masse verdipapir på spekulasjon og i betydelig grad tar de risiko ikke bare for kundene, men også for seg selv. I tillegg brukes og utvikles  det avanserte finansielle instrument (basert på en blanding av matematikk, statistikk, juss osv) som gjør at man kan øke risikotagingen yterligere. Gjort riktig og om markedet går den veg man tror kan det gi enorme gevinster, og jo lavere egenkapitalen er i forhold til det som satses jo høyere blir belønningen. ”Wall Street banker” er den store eksponenten for slik virksomhet, men vi finner mye slik virksomhet en del andre steder som i London, Sveits, BeNeLux og enkelte andre land. (De tidligere) bankene på Island utviklet seg også til å ha en stort innslag av slik virksomhet. Denne type virksomhet ble lovmessig adskilt fra vanlig bankvirksomhet i de harde 30-åra, basert på svært store tap. Etter det drev ”investment-bankene”  i mange 10-år primært for eiernes risiko, men på tampen av forrige århundre ble det igjen vanlig å blande de 2 typene bankvirksomhet. Etter intens lobbying fra store banker ga politikerne og byråkratene etter – og skapte en situasjon som nå er veldig ubehagelig. Men forhold som bankenes størrelse, statlige garantier  og  manglende nasjonalt tilsyn er også viktige i totalen.  

”Too big to fail”  
Dette er et begrep som viser til at enkelte banker er så store at nasjonalstaten ikke kan la de gå konkurs, alternativt at det ikke finnes andre banker som kan ta over om banken får problemer. Da er de ”TBTF” som vi sier. Finansmarkedet oppfatter dette som en form for statlig garanti, og banken får i praksis låne penger billigere enn andre banker fordi banken uansett blir statens problem ved store tap. For de fleste banker/banksjefer er dette en drømmesituasjon, og man kan tjene (mye) mer penger basert på en statlig garanti som alle vet er der, men som banken ikke betaler noe for.  

Den enkelte banks størrelse i forhold til staten og banksektoren størrelse i forhold til nasjonaløkonomien  
Dette er også et meget viktig parameter, Hvor stor skal den enkelte bank kunne være i forhold til staten, og hvor stor bankvirksomhet skal man ha i forhold til samlet verdiskapning i landet ? Siden nasjonalstaten i prisnippet stiller opp med en garanti til de store bankene (som de ikke betaler noe for), bør det være et politisk spørsmål som både politikere og innbyggere er opptatt av. Men helst før det blir problemer, ikke etterpå. Da har bordet fanget. Vil man f.ex. ha en enkelt bank som er større enn halvparten av all verdiskaping i landet , eller vil man ha en banksektor som er mange ganger så stor som verdiskapningen i landet ? Når det gjelder samlet størrelse på banksektor, så ligger vi lavt i Norge, mens største enkeltbank er relativt stor. Det er imidlertid andre land som har mye større banksektor i f t verdiskapningen, som USA, Storbritannia, Belgia, Sveits m.fl.  

Nasjonalt tilsyn  
Lovmessig skal alle land føre tilsyn med ”sine” banker, og sørge for at de holder seg innenfor god praksis mht långivning, finansiering, størrelse på egenkapital, styring & kontroll osv. Og hvis en bank har filial i andre land, så er det myndighetene i opprinnelseslandet som har ansvaret. I praksis har dette tilsynet og den politiske kontrollen vært veldig varierende i mange land , Island, USA og Storbritannia er ”gode eksempler” på det. Bankene har fått lov til å bli enorme (til og med i forhold til landets samlede økonomi), de har fått lov til å være mer komplekse og ha mindre egenkapital jo større de er, og de har hatt incentivordninger med enorm uttelling til ledende ansatte på det vi uerbødig kaller ”casino-banking”. Som et eksempel kan det nevnes at minstekravet i Norge til en bank er 8% kjernekapital (”støtpute”), mens en bank som vår i praksis følges opp ekstra om man har mindre enn ca 14% (vi har over 18%). De særdeles store amerikanske bankene hadde mer enn 50% av virksomheten sin i ”investment banking” i 2008, og en ”støtpute” som bare var mellom 2 og 4% før krisen.    

Og på noen dager satt den amerikanske stat i praksis med store deler av bankvirksomheten i fanget – uten å vite hva som fantes inni der av risiko, hvor pengene var eller hvordan det skulle håndteres. Bankene blandet vanlig bankvirksomhet med ”investment banking” (og fikk en gratis statsgaranti for hele virksomheten) ,  bankene var ”Too Big to Fail”, det nasjonale tilsynet hadde vært for dårlig og det offentlige hadde stilt lavere krav til støtpute i disse bankene  enn til andre banker. Siden de var sp store så var de også flinkere enn de øvrige bankene, så man kunne stuille lavere krav til de …  Det var derfor bare å åpne lommeboka så ikke hele samfunnet stoppet opp da tapene kom, og ikke så lenge etter var de samme bankene i full gang med mye av det samme igjen – med 10-talls millioner i bonuser til mange av de ansatte. Mens borgerne/skatteyterne tok det meste av regningen. Et ypperlig eksempel på  sosialisering av tapene og privatisering av gevinstene. Jeg tror jeg skulle klart å irritere meg skikkelig selv over dette, om jeg var amerikansk statsborger.    

Det egentlige problemet  
Det store tapspotensialet  oppstår først og fremst når banker som er TBTF får lov til å blande de to ovennevnte typene virksomhet, noe som igjen er lov i ulik grad i en del land. Da  ender nasjonalstatene i praksis opp med at de må stille som garantist for hele banken (selv om vanlig bankvirksomhet bare er en liten del av den, men ingen vet helt hvor grensen går..) Og for å unngå å komme i en situasjon hvor alle innskytere mister (deler av) pengene sine og alle med lån får krav om å betale de tilbake (totalt kaos) så stiller nasjonalstaten opp med garantier for hele eller deler av bankvirksomheten. Heldig er den som er banksjef eller megler i en slik bank – ledelsen tar mye av  kaka om det går bra, og staten (det vil si skattebetalerne i landet) tar regningen om det går galt.  Og innbyggerne i landet er ekstra uheldige om landets problembanker har en mengde filialer i andre land – for da må de betale for det i tillegg  (se f.ex. på Island, et grelt eksempel).  

Dessverre har mange land aldri tatt diskusjonen om hvor stor en enkeltbank skal få være, hvor stor samlet banksektor skal være, hvor klart skillet skal være mellom vanlig bankdrift og investment banking, hvordan skal de håndtere banker som er TBTF om de likevel får problemer, hva skal en statsgaranti koste for banker som er for stor til å feile, hvilke ekstra krav skal vi stille til de bankene som ikke kan feile/som har såkalt implisitt statsgaranti osv osv. Sett på bakgrunn av det så forstår jeg godt at folk protesterer mot ”Wall Street banking” i sine mer groteske avarter, men jeg er ikke like sikker på at de som protesterer forstår hvor problemene egentlig ligger.  Det er mangelfulle politiske prosesser og reguleringer  i mange, mange år som vi nå ser konsekvensene av– og det er ingen quick fix i sikte.  

Det er halen som logrer med hunden - for å få mer penger . Og den enkelte borger/skattebetaler som må stille opp med løsepenger protesterer selvsagt. Det er egentlig rett og slett en ekstra tvangsskatt som skal kreves inn nå – for mangelfull styring av deler av bankvesenet over lang tid. Jeg kunne i grunnen ha tenkt meg å gå i tog selv også, men jeg tror ikke det hjelper og jeg tror ikke de fleste skjønner hva som er årsaken til problemet.  

Håper dette var litt oppklarende ;-)  

Mvh
Bjørn R.